Skomakerdiket, en hvit søndag i januar..

Søndag 22 januar, var den dagen jeg måtte ut. Jeg måtte få noe annet å tenke på. Det må jeg fortsatt. Men jeg kommer meg ikke ut. Jeg, rett og slett, orker ikke. Jeg sitter derfor og ser på bilder, og tenker på HIMMELSK hos Petunia. Det er hvitt, det er vakkert. Men alt jeg klarer å tenke på, er da jeg var der med Jamal.... Og at han mistet sjansen til å se dette.... Svartediket, på Fløien, her i Bergen.

Det positive, er at jeg har denne bloggen. For her kan jeg jo vise bildene jeg tok den søndagen i januar, slik at han får se. Og dere også.

Jeg ser.... Hva ser dere? Jeg ser en sorgtung kropp... Som sitter, med hodet langt sunket ned. Egentlig ett perfekt bilde til å beskrive det jeg føler nå. 

Det er tungt med denne avstanden. Ventetiden. Frykten. For det skjer ting i Palestina, ting som skremmer meg. Ting jeg ikke forstår. Ting Norge aksepterer... Jeg kan jo ikke gråte, og ønske velkommen,  med rødkantede øyne, de som skal kjøpe møbler og annet som jeg selger på grunn av at jeg skal flytte? Så jeg synker sammen, og venter til natten senker seg. Da kan jeg slippe alt ut. For en stund.

Jeg har ikke kommentert hos mange av dere den siste uken, jeg håper dere forstår at jeg ikke har energi til det nå. Jeg kommenterer hos noen, svarer her, og resten må jeg bare komme tilbake til en dag jeg har mer energi.

Som å se meg selv

Jeg har så lyst til å gi dette.. ( jeg gir bort noen små ting )

Sirkulær sirkulering

Loppe salg!  ( Jeg selger!! Og leiligheten skal også selges... )